Det kan utvilsomt høres bra ut når politikere snakker om retten til utdanning og retten til helsebehandling.  Dette er tjenester de fleste setter stor pris på, og da er det jo bra at alle har tilgang på det, ikke sant?

Problemet med denne tankegangen er for det første at den er svært primitiv. Man fremstiller det som om det bare er å vedta at alle skal ha rett på utdanning og helsebehandling,  så vil alle automatisk få tilgang på det. I virkeligheten fungerer det imidlertid som regel slik at når noe blir gratis, vil kvaliteten bli dårligere, grunnet mangel på konkurranse. Det er dette som skjer med norsk skole, helsevesen og andre offentlige tjenester i dag. Alle har rett på utdanning og helsebehandling, men norsk skole sakker akterut og folk dør i helsekø.

For det andre skjuler det seg bak denne tilsynelatende gode tankegangen en ond filosofi: kollektivismen.  Hensynet til kollektivet/»fellesskapet» settes over hensynet til enkeltindividet. Det er ikke bare umoralsk å forlange at et individ ofrer pengene sine fordi andre mennesker hevder å kunne bruke dem bedre, men det også en logisk kortslutning da «fellesskapet» ikke kan eksistere uten individer.

Verken utdanning eller helsetjenester er rettigheter. Uansett hvor bra det høres ut, så kan det ikke stemme. Der man har en rettighet, har man nemlig også en plikt. Hvis noen har rett til utdanning og helsetjenester, må det nødvendigvis bety at andre mennesker har plikt til å gi dem disse tjenestene. Noen må altså ha plikt til å ta lærer-/legeutdanning, enten de vil det selv eller ei. For en individualist er dette en frastøtende tanke.

Individualister mener at hvert enkelt menneske har rett til å bestemme over sitt eget liv og få leve i fred uten å bli utsatt for tvang fra andre mennesker. Den eneste rettigheten du har er retten til å ikke bli utsatt for initiert tvang. Dermed har man heller ingen andre plikter enn å avstå fra å utsette andre mennesker for slike overgrep.

Men tilbake til det rent praktiske. Når sosialistene først vil ha «gratis» skole og helsebehandling, lurer jeg på hvorfor de ikke også vil ha gratis mat, klær og hus. Dette er goder  som er vel så viktige som helse og utdanning. Hvorfor ikke starte med statlig rasjonering av mat og klær? Hvorfor ikke la staten bygge boliger til alle?

Den tidligere FrP-formannen Tor Mikkel Wara dro under landsmøtetalen i 1988 paralleller til hva som hadde skjedd om sko hadde vært en rettighet, og det var statens oppgave å sørge for sko til alle. Disse skoene ville være av sørgelig dårlig kvalitet, og liberalistiske røster ville ganske sikkert foreslå å slippe markedskreftene til. Men sosialistene ville tviholde på det statlige skomonopolet av følgende grunner;

1) Det er ikke riktig at noen skal tjene penger på folks behov for sko!

2) Ingen vil ønskee å selge sko i Finnmark og andre steder med tyng befolkningsgrunnlag.

3) Hvis private skal få lage sko, vil de bare produsere sko av dårlig kvalitet og selge de for skyhøye summer. Staten må sørge for at kvaliteten er skikkelig!

4) Private vil bare produsere for de rike, som har kjøpekraft.

5) Private vil bare produsere for massene, og ikke for de som har små og store føtter.

(Talen kan ses her.)

Hvorfor ønsker ikke dagens sosialister et statlig skomonopol? Kan det være fordi et relativt fritt og konkurranseutsatt skomarked presser prisene ned og kvaliteten opp slik at gode sko har blitt tilgjengelig for stadig flere mennesker?

Disse prinsippene gjelder ikke bare skomarkedet, men også alle andre markeder hvor staten blander seg lite eller ingenting. I dag er bilen i ferd med å bli allemannseie i mange land som er alt annet enn rike, og mennesker i utviklingsland bruker mobiltelefoner som er av høyere kvalitet enn det de aller rikeste hadde for 15 år siden. Det samme vil skje med helse og utdanning om staten trekker seg ut av disse sektorene.

Selv om man som sosialist ikke respekterer enkeltindividets rett til å bestemme over eget liv, bør man likevel stemme på et parti som vil føre en mer markedsvennlig politikk, fordi det er markedskreftene – og ikke politiske vedtak – som vil sikre at flest mulig mennesker vil ha tilgang på både utdanning, helsetjenester og andre goder. Sosialistene kan at vedta at fattigdom skal avskaffes, de kan vedta at norsk skole skal være den beste i verden, og de kan vedta at alle skal få helsebehandlingen de har bruk for, men det er kun det frie marked som kan realisere disse drømmene. Ikke la deg lure av politiske valgflesk!

Bør staten Norge gi store lån til Island for å  hjelpe dem ut av gjeldskrisen? Mange er av den oppfatningen.  Angivelig vil det ikke bare hjelpe en nabo i nød, men det vil også trygge norsk eksportnæring.

Å gi lån til et land i krise for å sikre vår egen eksportnæring kan virke logisk og fornuftig. Men når man tenker over det, høres det ikke  rart ut at det kan lønne seg å låne bort penger uavhengig av om lånet blir betalt tilbake?

Dersom du var eier av en klesbutikk, ville du funnet på å gitt kundene dine penger for å kjøpe klær av deg? Selvfølgelig ikke. Det ville i praksis være i gi bort klærne gratis, ikke sant? Det samme prinsippet gjelder både i privat og offentlig næringsliv, og både nasjonale og internasjonale handelsavtaler. Grunnen til at mange likevel ikke ser sammenhengen, er at eksportnæringen ikke tar tapet selv.I stedet er det skattebetalerne som må lide for den økonomiske uansvarligheten.

Eksportnæringen (og islendingene) tjener på ressursstrømmen fra andre næringer, men resten av samfunnet taper.  I tillegg hemmer det verdiskapningen når ressurser flyttes fra produktiv aktivitet til å bli kastet ut av vinduet. Når staten gir en islending 1 krone for å kjøpe norske importvarer, har en nordmann 1 krone mindre å bruke.

Nå er det lite sannsynlig at dagens krise ville ha oppstått i et 100% kapitalistisk samfunn i første omgang. Men la oss anta det for argumentets skyld. Hvis det da virkelig var lønnsomt å gi lån til Island for å sikre fremtidige eksportinntekter, ville private banker kunne tilbudt slike lån i et fritt marked. Bankene ville da måtte ta eventuelle tap selv. Tapene som statlige lån medfører, vil derimot føre til redusert verdiskapning og økt skattetrykk som går utover alle – til slutt også eksportnæringen.

At statlige lån til kriserammede nasjoner lønner seg, er derfor nok et eksempel på en økonomisk illusjon hvor man kun ser på de kortsiktige effektene for én gruppe mennesker, og ignorerer langtidseffektene og effektene for samfunnet som helhet.

Menneskehetens framtid er truet! Dagens syndige levemåte gjør at vi er på strak kurs mot en turbulent tilværelse på en kokende planet. Men heldigvis er det mulig å oppnå frelse. En gruppe innflytelsesrike mennesker støttet av kunnskapsrike disipler hevder nemlig å være på godfot med værgudene. Alt som skal til for at de skal vise oss mennesker nåde, er at vi følger ordrene til makteliten.

Lyder historien kjent? Det er ikke så rart, for klimahysteriet som dominerer media og den politiske verden i dag har mange likhetstrekk med religion. Vi har en gruppe maktkåte ledere på toppen som lever i luksus og ønsker enda mer innflytelse. Disse påstår at værgudene er i vrede over at menneskene ikke lenger lever i pakt med naturen. For å unngå klimahelvetet, er det bare én løsning: vi må legge om livsstilen vår i tråd med klimapresteskapets påbud. Den nye verdensreligionen skal selvfølgelig finansieres av skattebetalerne gjennom globale CO2-avgifter innkrevd av et overnasjonalt byråkrati, slik man betalte under middelalderen betalte avlat til de geistlige for å få kortere tid i skjærsilden.

Mange mennesker tiltrekkes av av tanken på å være med å  redde verden på denne måten, men de ser ikke paradokset med at klimaproblemene – dersom de i det hele tatt er reelle – skal løses gjennom å konsentrere enda mer makt i hendene på mennesker som med sin livsstil viser at de bryr seg null og niks om å løse problemene, men derimot er veldig glade i å detaljregulere livene til enkeltindivider. Hvis den primære agendaen deres hadde vært å begrense CO2-utslipp, ville for eksempel delegatene avholdt en nettkonferanse i desember, og ikke flydd til København i hvert sitt privatfly og kjørt rundt i limousiner. Bør man ikke feie for egen dør før man forteller resten av oss hvor langt tilbake på 1800-tallet levestandarden skal reduseres?

Climategate-skandelen i høst bekreftet det mange lenge hadde hatt mistanke om: at flere av forskerne som danner hovedgrunnlaget for IPCCs rapporter over lang tid har tilbakeholdt og manipulert data og drevet lobbyvirksomhet for å hindre at «feil» meninger kommer på trykk. Gjennom selektivt utvalg av forskningsdata har de narret verden til å sette i verk en rekke kontraproduktive tiltak for å forhindre at en harmløs og livgivende gass skal ødelegge planeten vår. IPCCs metoder har blitt kritisert av flere tidligere medlemmer:

Over the years, as I have learned more about the data and procedures of the IPCC I have found increasing opposition by them to providing explanations, until I have been forced to the conclusion that for significant parts of the work of the IPCC, the data collection and scientific methods employed are unsound. Resistance to all efforts to try and discuss or rectify these problems has convinced me that normal scientific procedures are not only rejected by the IPCC, but that this practice is endemic, and was part of the organisation from the very beginning. I therefore consider that the IPCC is fundamentally corrupt. The only «reform» I could envisage, would be its abolition.

– Vincent Gray

Dear colleagues. After some prolonged deliberation, I have decided to withdraw from participating in the Fourth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC). I am withdrawing because I have come to view the part of the IPCC to which my expertise is relevant as having become politicized. In addition, when I have raised my concerns to the IPCC leadership, their response was simply to dismiss my concerns.

– Chris Landsea

Er det slik at alle verdens klimaforskere er korrupte og deltakere i en gedigen konspirasjon som foregår bak lukkede dører? Langt ifra. Det dreier seg ikke om at en samlet forskningsverden står bak et nøye planlagt narrespill, men at en liten gruppe koordinatorer ved et engelsk universitet har manipulert data og trikset med grafer fra hele verden for å få oppvarmingen til å se mer dramatisk ut i IPCCs rapporter enn den er i virkeligheten.

Det som har skjedd  er først og fremst en konsekvens av det politiske systemet som dominerer verden i dag, hvor politikere, byråkrater og lobbyister med maktbegjær har færre og færre grenser å forholde seg til med tanke på å begrense enkeltindividenes frihet. Store deler av klimaforskningen (og forskning generelt) er i dag kontrollert av myndighetene og betalt av skattebetalerne over statsbudsjettet. Måten forskerne får økte bevilgninger på er derfor gjennom å overbevise politikerne om at deres egen agenda og deres eget forskningsfelt er viktigere enn alle andres. Det bør dermed ikke komme som noen stor overraskelse at politisert forskning fører til at ikke-eksisterende eller små trusler blåses opp til dommedagsprofetier.

IPCC ble opprettet av FN i 1988 for å samordne forskning og foreslå tiltak for å motvirke menneskeskapt global oppvarming. Når konklusjonen (at oppvarmingen er menneskeskapt) er gitt i formålsparagrafen, får man ofte det som på engelsk kalles «decision based evidence making». Det er slik kreasjonistene holder på når de leser Bibelen (konklusjonen) og forsøker å finne beviser som støtter denne, og ignorerer det som ikke passer inn.

Klimareligionen tiltrekker seg dermed politiserte forskere som ser karrieremuligheter i tillegg til berømmelse. Det er de samme mekanismene som forklarer det nylig tilbakelagte svineinfluensahysteriet, hvor eksperter oppnevnt av myndighetene malte et skremmebilde som var totalt ute av proporsjoner sammenlignet med det reelle trusselbildet. Mange av de som som var kritiske til myndighetenes sirkus holdt kjeft av frykt for å bli stemplet som konspirasjonsteoretikere og i verste fall miste jobbene sine.

Slike hysteribølger vil fortsette å komme på løpende bånd så lenge staten påtar seg flere og flere oppgaver utover å verne innbyggerne mot overgrep.

Tidligere i vinter ble det klart at Statoil og Statkraft skal delta i utbyggingen av en vindmøllepark utenfor Storbritannia i et prosjekt som er ventet å få en prislapp på 700 milliarder kroner. Næringsminister Trond Giske jubler over at det investeres i fremtidsrettet teknologi samtidig som det skapes tusenvis av norske arbeidsplasser.  Men er det egentlig grunn til å juble?

Å investere i verdiskapning er selvsagt bra. Før eller siden vil vi måtte gå gradvis over fra fossile energikilder til såkalt «fornybar energi». Å investere i forskning og utvikling av disse alternativene kan derfor være lønnsomt fordi man på denne måten vil dekke den kommende økte etterspørsel etter disse energitypene. Men når å «skape arbeidsdplasser» blir et formål i seg selv framfor å tilfredsstille energietterspørselen, vil ressursene med all sannsynlighet bli brukt mindre effektivt enn i et fritt marked.

Dette er selvforklarende med en gang man forstår at byråkratene som bestemmer hvor forskningsmidlene skal gå og hvilke prosjekter som skal realiseres, ikke bruker sine egne penger. De har ikke de samme insentivene til å investere pengene fornuftig som private investorer har. Mens private investorer er ekstremt opptatt av risikovurderinger og har et langsiktig perspektiv, er politikerne først og fremst opptatt av å love gull og grønne skoger i den neste fireårsperioden. Mens private investorer er avhengige av økonomisk profitt, kan byråkratene sende regninga for fiaskoen til skattebetalerne. Det sosialdemokratiske systemet med stadig større grad av offentlig pengebruk, fører derfor til en rekke offentlige tapsprosjekter.

Politikerne bruker altså ikke sine egne penger, men dine og mine skattekroner. Og når pengene våre brukes ineffektivt, bør det ikke komme som noen stor overraskelse at det går på bekostning av den generelle levestandarden i samfunnet. Når staten bruker 30 millioner kroner på en vindmølle, vil skattebetalerne tape 30 millioner kroner som de ellers ville brukt på de varene og tjenestene som de ønsket mest.

Hva så med arbeidsplassene? Ja, det er riktig at staten kan opprette arbeidsplasser som ellers ikke ville eksistert, men her igjen glemmer man at offentlige prosjekter finansieres med skattebetalernes penger. Når skattebetalerne tvinges til å finansiere vindmøller, sitter de igjen med mindre penger til å bruke på hytte, TVer og og andre varer og tjenester. Dette leder til en lavere etterspørsel etter snekkere og elektroingeniører. For hver statlig arbeidsplass som opprettes, går en potensiell privat arbeidsplass tapt.

At arbeidsplasser flyttes på er i seg selv ikke et netto samfunnsøkonomisk tap. Det som gjør offentlig pengebruk skadelig at arbeidskraften flyttes fra effektivt og verdiskapende arbeid til ineffektivt og mer eller mindre meningsløst arbeid. Dette gir ringvirkninger for hele økonomien; prisen på varer og tjenester som i utgangspunktet var etterspurte i markedet, øker på bekostning av varer og tjenester som forbrukerne ellers ikke ville vært interesserte i. Hvis det virkelig var lønnsomt å investere i vindmølleparker i 2010, ville rike investorer gjøre dette på egenhånd. Offentlige inngrep i økonomien og statlig pengebruk ville ikke vært nødvendig.

I et fritt marked vil det ikke være mangel på arbeidsplasser. Tvert imot vil det være mangel på  arbeidskraft. Hvis politikerne faktisk ønsker å skape arbeidsplasser, bør de starte med å legalisere frihandel.

44 sykepleiere i Oslo er tatt ut i streik i protest mot såkalt «lønnsdumping», altså betaling under minstelønnen kommunen opererer med. Men hjelper egentlig minstelønnen dem den er ment å hjelpe?

For å forstå effektene av en kunstig satt minstelønn, må man først forstå hva lønn er. Lønn er prisen arbeidsgiveren betaler for arbeidet ditt. Denne prisen bestemmes av de samme mekanismene som bestemmer andre priser, nemlig tilbud og etterspørsel.  Lønn har, som alle varer og tjenester, en markedsverdi.

Forestill deg at en en sjokoladefabrikk har ansatt deg for 80 kr timen. Myndighetene mener dette er for lite, og de vedtar en minstelønn på 100 kr for å hindre «underbetaling». Hva vil så skje? For det første er det ikke sikkert sjokoladefabrikken har råd til å ansette deg lenger. Akkurat som man ikke kan øke markedsverdien på en sjokolade ved å gjøre det ulovlig å betale mindre for den, kan man heller ikke  øke markedsverdien på arbeid på tilsvarende vis. Etterspørselen etter arbeidskraften din går ned når markedet skyves vekk fra likevekt, og det oppstår arbeidsledighet, slik grafen under viser.

I verste fall ender du altså opp som arbeidsledig. Minstelønnvedtaket fratar deg retten til å tjene den summen arbeidsgiveren din mener arbeidet ditt er verdt, og resten av samfunnet går glipp av den verdiskapningen som du kunne ha utført. Men kanskje enda mer destruktivt er det at du nektes verdifull jobberfaring, noe som vil gjøre at du vil tjene mindre når du får en jobb ved en senere anledning. Så selv om vi aksepterer at en minstelønn kan jevne ut forskjellene i samfunnet, bidrar den til å gjøre klasseskillene permanente, og den senker den totale levestandarden.

Dersom fabrikksjefen likevel velger å ansette deg for en høyere lønn enn han mener du er verdt, har han to valg:  han må enten redusere kostnadene eller øke inntektene. Kostnadene kan reduseres ved å ansette færre arbeidere eller gi dere dårligere arbeidsvilkår på arbeidsplassen. Eventuelt kan han investere mindre ressurser i produksjonen, noe som vil gå utover kvaliteten på produktene. Inntektene kan økes ved å øke prisen på sjokoladene.  Men det er slett ikke sikkert kundene er villige til å betale en høyere pris. I dette tilfellet går fabrikken konkurs, og hundrevis av mennesker er arbeidsledige. Dersom kundene fortsetter å kjøpe sjokoladene, vil de dessuten ha mindre å rutte med til andre ting de vil kjøpe. Dermed mister pengene kjøpekraft, og både konsumenter og andre industrier lider tap i form av dårligere utvalg og høyere priser. Også i dette tilfellet reduseres den totale levestandarden.

Ved å redusere forskjellen mellom marginalkostnaden og marginalgevinsten ved å utføre arbeid, gir minstelønnen også folk insentiver til å sløse med ressurser gjennom å betale fagforeninger eller lobbyister, eller å stille seg i arbeidsledighetskø hos NAV. Ingen verdier skapes gjennom slik aktivitet, og menneskene som minstelønnen er ment å hjelpe, ender på lang sikt opp  enda dårligere stilt enn de var i utgangspunktet.

Tilhengere av minstelønnen vil her protestere og si at dersom sjokoladefabrikken ikke kan betale deg mer enn 80 kr timen, er det like greit at den går konkurs. Disse glemmer imidlertid at arbeidet du har i sjokoladefabrikken er det beste alternativet for deg i øyeblikket.  Hvis ikke ville du funnet deg en annen arbeidsgiver. Når du blir arbeidsledig som en konsekvens av minstelønnsbestemmelsene, vil du tvinges til å gjøre noe som i utgangspunktet var mindre attraktivt. Og når tusenvis av «underbetalte» arbeidere presses ut i arbeidsledighet, senkes etterspørselen etter arbeid, noe som vil drive ned lønningene også i disse alternative yrkene og/eller redusere sjansen for ansettelse.

Sett fra et individualistisk perspektiv er minstelønn tvungen omfordeling av goder. Å tvinge andre til å subsidiere lønningene dine fordi ingen mener arbeidet ditt er verdt mer enn 80 kr timen, kan ikke forsvares. Men  uansett om man er individualist eller kollektivist, er det en økonomisk umulighet å omfordele flere goder enn man produserer. I lengden kan man ikke betale mer for et arbeid enn arbeidet produserer uten at det går ut over levestandarden.

Den beste måten å øke lønningene og levestandarden i samfunnet er ikke gjennom minstelønnskrav, men ved å øke produktiviteten. For at dette skal være mulig, må arbeidsgiver og arbeidstaker få lov til å bli enige om arbeids- og lønnsvilkår uten at staten blander seg inn. Jo mer effektivt du arbeider, jo mer øker verdiskapningenn i samfunnet, og jo mer blir du verdt for arbeidsgiveren din. Da øker også lønnen og kjøpekraften din.

Minstelønn er som vi har sett i beste fall et middelmådig våpen for å bekjempe lave lønninger på kort sikt for en utvalgt gruppe mennesker. På lang sikt er konsekvensene negative for hele samfunnet.

Det er ingen hemmelighet at et enormt byråkrati samt en rekke fagforeninger med særavtaler har gjort SAS langt dyrere i drift enn konkurrentene. Til tross for at flyselskapet mottok 720 millioner fra staten i fjor, viste regnskapet for 2009 et underskudd på 3 milliarder kroner. Tirsdag fikk vi vite at staten nå skal spytte inn ytterligere 575 millioner skattekroner i kriseemisjon i flyselskapet.

Pengene skal angivelig bidra til å redde verdier og gjøre bedriften mer konkurransedyktig. Isolert sett vil det naturligvis være bra for SAS og deres ansatte å motta denne emisjonen. På kort sikt vil det også kunne sikre konkurransen på markedet. Men hva med langtidseffektene? Flybillettene blir naturligvis ikke billigere ved at staten bruker skattebetalernes penger for å subsidiere dem. Det staten i realiteten gjør er ikke å skape verdier, men å omfordele dem.

For de som er opptatt av individuelle rettigheter er denne omfordelingen i seg selv argument nok mot emisjonen. Men emisjonen er uheldig også sett fra en kollektivistisk plattform. Subsidiene fører ikke bare til en omfordeling av lønninger og konkurransefortrinn, men faktisk en netto reduksjon av velstanden i samfunnet. Gjennom å flytte kapital og arbeidskraft fra lønnsomme til ulønnsomme virksomheter, belønnes ineffektivitet mens effektivitet straffes. Dyktige bedrifter hemmes på bekostning av udyktige. Gode bedrifter må kutte, og mindre kapital er tilgjengelig for potensielle nye konkurrenter. Det burde ikke komme som en overraskelse på noen at resultatet på sikt blir dårligere konkurranse og dermed dårligere tilbud og høyere priser.

SAS-emisjonen rammer ikke bare flymarkedet, men hele økonomien. Når lønninger og profittmargin tvinges opp i én sektor, må den gå ned i alle andre sektorer. Og når redistribusjonen skjer fra selskaper som produserer verdier til selskaper som sløser med dem, blir resultatet på lang sikt lavere levestandard for alle.

I et fritt marked er det ikke bare viktig at lønnsomme bedrifter og industrier blir belønnet med profitt. Det er like viktig at ulønnsomme virksomheter får lov til å gå konkurs eller bli kjøpt opp av nye eiere. Uten disse mekanismene vil nyskapning og effektivitet hemmes. Forestill deg at staten hadde gått inn for å støtte en døende hest-og-kjerre-industri. Det sier seg selv at dette ville gått på bekostning av bilindustrien, og det ville dermed tatt lenger tid før bilen ble allemannseie.

Løsningen på SAS sine problemer er derfor å trekke staten ut, og la private med mer effektive løsninger ta over driften.