44 sykepleiere i Oslo er tatt ut i streik i protest mot såkalt «lønnsdumping», altså betaling under minstelønnen kommunen opererer med. Men hjelper egentlig minstelønnen dem den er ment å hjelpe?

For å forstå effektene av en kunstig satt minstelønn, må man først forstå hva lønn er. Lønn er prisen arbeidsgiveren betaler for arbeidet ditt. Denne prisen bestemmes av de samme mekanismene som bestemmer andre priser, nemlig tilbud og etterspørsel.  Lønn har, som alle varer og tjenester, en markedsverdi.

Forestill deg at en en sjokoladefabrikk har ansatt deg for 80 kr timen. Myndighetene mener dette er for lite, og de vedtar en minstelønn på 100 kr for å hindre «underbetaling». Hva vil så skje? For det første er det ikke sikkert sjokoladefabrikken har råd til å ansette deg lenger. Akkurat som man ikke kan øke markedsverdien på en sjokolade ved å gjøre det ulovlig å betale mindre for den, kan man heller ikke  øke markedsverdien på arbeid på tilsvarende vis. Etterspørselen etter arbeidskraften din går ned når markedet skyves vekk fra likevekt, og det oppstår arbeidsledighet, slik grafen under viser.

I verste fall ender du altså opp som arbeidsledig. Minstelønnvedtaket fratar deg retten til å tjene den summen arbeidsgiveren din mener arbeidet ditt er verdt, og resten av samfunnet går glipp av den verdiskapningen som du kunne ha utført. Men kanskje enda mer destruktivt er det at du nektes verdifull jobberfaring, noe som vil gjøre at du vil tjene mindre når du får en jobb ved en senere anledning. Så selv om vi aksepterer at en minstelønn kan jevne ut forskjellene i samfunnet, bidrar den til å gjøre klasseskillene permanente, og den senker den totale levestandarden.

Dersom fabrikksjefen likevel velger å ansette deg for en høyere lønn enn han mener du er verdt, har han to valg:  han må enten redusere kostnadene eller øke inntektene. Kostnadene kan reduseres ved å ansette færre arbeidere eller gi dere dårligere arbeidsvilkår på arbeidsplassen. Eventuelt kan han investere mindre ressurser i produksjonen, noe som vil gå utover kvaliteten på produktene. Inntektene kan økes ved å øke prisen på sjokoladene.  Men det er slett ikke sikkert kundene er villige til å betale en høyere pris. I dette tilfellet går fabrikken konkurs, og hundrevis av mennesker er arbeidsledige. Dersom kundene fortsetter å kjøpe sjokoladene, vil de dessuten ha mindre å rutte med til andre ting de vil kjøpe. Dermed mister pengene kjøpekraft, og både konsumenter og andre industrier lider tap i form av dårligere utvalg og høyere priser. Også i dette tilfellet reduseres den totale levestandarden.

Ved å redusere forskjellen mellom marginalkostnaden og marginalgevinsten ved å utføre arbeid, gir minstelønnen også folk insentiver til å sløse med ressurser gjennom å betale fagforeninger eller lobbyister, eller å stille seg i arbeidsledighetskø hos NAV. Ingen verdier skapes gjennom slik aktivitet, og menneskene som minstelønnen er ment å hjelpe, ender på lang sikt opp  enda dårligere stilt enn de var i utgangspunktet.

Tilhengere av minstelønnen vil her protestere og si at dersom sjokoladefabrikken ikke kan betale deg mer enn 80 kr timen, er det like greit at den går konkurs. Disse glemmer imidlertid at arbeidet du har i sjokoladefabrikken er det beste alternativet for deg i øyeblikket.  Hvis ikke ville du funnet deg en annen arbeidsgiver. Når du blir arbeidsledig som en konsekvens av minstelønnsbestemmelsene, vil du tvinges til å gjøre noe som i utgangspunktet var mindre attraktivt. Og når tusenvis av «underbetalte» arbeidere presses ut i arbeidsledighet, senkes etterspørselen etter arbeid, noe som vil drive ned lønningene også i disse alternative yrkene og/eller redusere sjansen for ansettelse.

Sett fra et individualistisk perspektiv er minstelønn tvungen omfordeling av goder. Å tvinge andre til å subsidiere lønningene dine fordi ingen mener arbeidet ditt er verdt mer enn 80 kr timen, kan ikke forsvares. Men  uansett om man er individualist eller kollektivist, er det en økonomisk umulighet å omfordele flere goder enn man produserer. I lengden kan man ikke betale mer for et arbeid enn arbeidet produserer uten at det går ut over levestandarden.

Den beste måten å øke lønningene og levestandarden i samfunnet er ikke gjennom minstelønnskrav, men ved å øke produktiviteten. For at dette skal være mulig, må arbeidsgiver og arbeidstaker få lov til å bli enige om arbeids- og lønnsvilkår uten at staten blander seg inn. Jo mer effektivt du arbeider, jo mer øker verdiskapningenn i samfunnet, og jo mer blir du verdt for arbeidsgiveren din. Da øker også lønnen og kjøpekraften din.

Minstelønn er som vi har sett i beste fall et middelmådig våpen for å bekjempe lave lønninger på kort sikt for en utvalgt gruppe mennesker. På lang sikt er konsekvensene negative for hele samfunnet.