Det er ingen hemmelighet at et enormt byråkrati samt en rekke fagforeninger med særavtaler har gjort SAS langt dyrere i drift enn konkurrentene. Til tross for at flyselskapet mottok 720 millioner fra staten i fjor, viste regnskapet for 2009 et underskudd på 3 milliarder kroner. Tirsdag fikk vi vite at staten nå skal spytte inn ytterligere 575 millioner skattekroner i kriseemisjon i flyselskapet.

Pengene skal angivelig bidra til å redde verdier og gjøre bedriften mer konkurransedyktig. Isolert sett vil det naturligvis være bra for SAS og deres ansatte å motta denne emisjonen. På kort sikt vil det også kunne sikre konkurransen på markedet. Men hva med langtidseffektene? Flybillettene blir naturligvis ikke billigere ved at staten bruker skattebetalernes penger for å subsidiere dem. Det staten i realiteten gjør er ikke å skape verdier, men å omfordele dem.

For de som er opptatt av individuelle rettigheter er denne omfordelingen i seg selv argument nok mot emisjonen. Men emisjonen er uheldig også sett fra en kollektivistisk plattform. Subsidiene fører ikke bare til en omfordeling av lønninger og konkurransefortrinn, men faktisk en netto reduksjon av velstanden i samfunnet. Gjennom å flytte kapital og arbeidskraft fra lønnsomme til ulønnsomme virksomheter, belønnes ineffektivitet mens effektivitet straffes. Dyktige bedrifter hemmes på bekostning av udyktige. Gode bedrifter må kutte, og mindre kapital er tilgjengelig for potensielle nye konkurrenter. Det burde ikke komme som en overraskelse på noen at resultatet på sikt blir dårligere konkurranse og dermed dårligere tilbud og høyere priser.

SAS-emisjonen rammer ikke bare flymarkedet, men hele økonomien. Når lønninger og profittmargin tvinges opp i én sektor, må den gå ned i alle andre sektorer. Og når redistribusjonen skjer fra selskaper som produserer verdier til selskaper som sløser med dem, blir resultatet på lang sikt lavere levestandard for alle.

I et fritt marked er det ikke bare viktig at lønnsomme bedrifter og industrier blir belønnet med profitt. Det er like viktig at ulønnsomme virksomheter får lov til å gå konkurs eller bli kjøpt opp av nye eiere. Uten disse mekanismene vil nyskapning og effektivitet hemmes. Forestill deg at staten hadde gått inn for å støtte en døende hest-og-kjerre-industri. Det sier seg selv at dette ville gått på bekostning av bilindustrien, og det ville dermed tatt lenger tid før bilen ble allemannseie.

Løsningen på SAS sine problemer er derfor å trekke staten ut, og la private med mer effektive løsninger ta over driften.