Bør staten Norge gi store lån til Island for å  hjelpe dem ut av gjeldskrisen? Mange er av den oppfatningen.  Angivelig vil det ikke bare hjelpe en nabo i nød, men det vil også trygge norsk eksportnæring.

Å gi lån til et land i krise for å sikre vår egen eksportnæring kan virke logisk og fornuftig. Men når man tenker over det, høres det ikke  rart ut at det kan lønne seg å låne bort penger uavhengig av om lånet blir betalt tilbake?

Dersom du var eier av en klesbutikk, ville du funnet på å gitt kundene dine penger for å kjøpe klær av deg? Selvfølgelig ikke. Det ville i praksis være i gi bort klærne gratis, ikke sant? Det samme prinsippet gjelder både i privat og offentlig næringsliv, og både nasjonale og internasjonale handelsavtaler. Grunnen til at mange likevel ikke ser sammenhengen, er at eksportnæringen ikke tar tapet selv.I stedet er det skattebetalerne som må lide for den økonomiske uansvarligheten.

Eksportnæringen (og islendingene) tjener på ressursstrømmen fra andre næringer, men resten av samfunnet taper.  I tillegg hemmer det verdiskapningen når ressurser flyttes fra produktiv aktivitet til å bli kastet ut av vinduet. Når staten gir en islending 1 krone for å kjøpe norske importvarer, har en nordmann 1 krone mindre å bruke.

Nå er det lite sannsynlig at dagens krise ville ha oppstått i et 100% kapitalistisk samfunn i første omgang. Men la oss anta det for argumentets skyld. Hvis det da virkelig var lønnsomt å gi lån til Island for å sikre fremtidige eksportinntekter, ville private banker kunne tilbudt slike lån i et fritt marked. Bankene ville da måtte ta eventuelle tap selv. Tapene som statlige lån medfører, vil derimot føre til redusert verdiskapning og økt skattetrykk som går utover alle – til slutt også eksportnæringen.

At statlige lån til kriserammede nasjoner lønner seg, er derfor nok et eksempel på en økonomisk illusjon hvor man kun ser på de kortsiktige effektene for én gruppe mennesker, og ignorerer langtidseffektene og effektene for samfunnet som helhet.